tirsdag 22. september 2009

Nå er jeg i gang igjen... Det betyr ikke nødvendigvis at jeg sitter bøyd over symaskinen fra morgen til kveld - så langt har jeg ikke kommet enda. For det meste studerer jeg kildene og klør meg i hodet i håp om at det hjelper meg på rett kjør... Jeg har nemlig prøvd ut en variant av "robe a la francaise" og likte den ikke. Jeg var klok nok til å skjære ut bare venstre siden av bodicen og å bruke et billig bomullstoff. Den varianten som jeg vraket er kjolen fra ca 1770-5 fra side 34 av Jeanette Arnold "Patterns of Fashion 1". For å gjøre den brukbar, må jeg endre mønsteret veldig mye, og det gidder jeg ikke. Nå har jeg bestemt å prøve et mønster fra Nora Waugh. Jeg har ikke hennes bok (den må jeg skaffe snarest!!!!!!), men jeg fant noen tegninger på internett, som ser mindre kompliserte og mer logiske ut.




Den nederste er en robe anglaise, men den kan lett endres til robe a la francaise. Tror jeg, tralala...
Og dette er stoffet som ligger og venter...

100% ren silketaft med fargeskiftende effekt...

onsdag 16. september 2009

En kjærlighethistore.

Lady Sarah Cadogan var født i 1706 i Haag. Hun var bare 13 da hun ble bragt til alteret og giftet bort til en ung gutt som het Charles Lennox, jarlen av March, som da var 18 år gammel. Den unge bruden var fortumlet og skjønte ikke helt hva som foregikk, og brugdommen, som ble hentet fra sin college spesielt for anledningen, så på sin kommende kone med avsky. Giftemålet var nemlig resultat av en pragmatisk avtale mellom faren til Charles,som var ustoppelig gambler, og lord Cadogan, jentas far, som pådro seg en gedigen kortspill-gjeld som han ikke klarte å betale. Sarah Cadogan ble giftet bort til Charles Lennox for å slette gjelden.
Nybakt ekteman var så bedrøvet, at han reiste umiddelbart på en "Grand Tour" sammen med sin lærer og var borte i 3 år. Han var 21 år da han kom tilbake til London, og Sara var 16. Den unge mannen hadde ingen lyst til å treffe sin kone, og på sin første kveld tilbake i London gikk han i Opera isteden for å dra hjem. I Opera hadde han lagt merke til at alles beundrende blikk var rettet mot en losje der satt det en pike som var den vakreste han har sett i hele værden. Han spurte en mann hvem hun var og fikk sitt livs sjokk da han fikk vite at hun var lady March, hans kone! Hodestups forelsket skyndte han seg i hennes losje og presenterte seg som henns ekteman. Siden kvelden i Opera levde paret lykkelig i alle sine dager og fikk 12 barn sammen. Noen av barna døde ved fødsel eller i barndommen, som var vanlig på den tiden, og 7 overlevde.
Charles Lennox, jarlen av March, døde i 1750. Sara var knust av sorg og døde 1 år senere.

Sarah Cadogan

1726. Charles Lennox, 2.hertug av Richmond.

torsdag 10. september 2009

Skjønnhet og kosmetikk på 1700-tallet

Det var overhodet ikke så lett å være en 1700-talls dame fra overklassen (eller herre, for den saks skyld). I tillegg for stive korsetter, kompliserte klesplagg og frisyrer som tok mange timer å sette opp, måtte man være riktig sminket og pudret. Damene og herrene fra overklassen måtte ha hvit hud som tegn på tilhørlighet til en priviligert klasse og på at de ikke måtte jobbe ute på jorden, som villainer. Fra slutten av 1600-tallet moten dikterte, at man skulle ha et ovalt porselenfarget ansikt med høy hvit panne, lang arisokratisk nese og mørke øyenbryn, røde kinn og lepper. Både menn og kvinner brukte sminke og parfyme, skjønt i forskjellig grad.
Ansikt - foundation og pudder
Datidens foundation var en sparkel-lignende hvit sminke som  inneholdt oxyder av bly, vismut subnitrat og kviksølv blandet med vann og egghvite. Denne sminken skulle dekke kosmetiske defekter og kunne legges i ganske tykt lag på huden. Ansiktspudder av talkum var også mye brukt, og var 1700-tallets svar på (nesten)ren mineralpudder. Den ble brukt både for å pudre ansiktet og décolleté. Talkum hadde imidlertid ikke samme dekkende effekt som "sparkelen". 
Huden under den tykke sminken pustet ikke, og på grunn av alle de giftige stoffene fikk man raskt hudproblemer - urenheter, arr, kviser og eksem, som i sin tur førte til mer sminkebruk for å dekke ujevnheter - og så videre i en ond sirkel.
I tillegg til banale kviser risikerte man å miste håret, tennene og få alvorlige lungeproblemer. Damer var bleke og besvimte i tide og utide både på grunn av trange korsetter, migrene og pustebesvær forårsaket av sminken. For tidlig død var heller ikke uvanlig.

Den berømte engelske skjønnheten lady Coventry (født Maria Gunning, 1733-1760) ble stadig advart av sin mann mot å bruke den blyholdige sminken. Advarslene ble ikke hørt og hun døde i en alder av 27 år.
1763. Joshua Reinolds. "Kitty Fisher og papagøye."
En av mest berømte courtisanene i London Kitty Fisher hadde forhold til mange rike aristokrater, blant dem også med lord Coventry, mannen til Maria lady Coventry. De to kvinnene har lenge vært bitre rivalinner. I 1766 Kitti Fisher giftet seg med John Norris, men døde bare noen måneder etter bryllupet.
Skjønnhetspletter - moucher
Moucher (små kunstige skjønnhetspletter av fløyel eller silke), innført av hertuginne av  Newcastle som levde på 1600-tallet, var først brukt for å dekke til kviser og kopparr, men forvandlet etterhvert til en moteaccessoir og flørteredskap. Det fantes til og med mouche-språk, som alle gallante damer og herrer var nødt til å beherske for å unngå skandaler utløst av en feilplassert mouche.
Francois Boucher. "Dame ved sitt toalettbord."
Skjønnhetsflekk mellom øyet og tinningen het "asassin" og betydde "lidenskap" på mouche-språket.
.
Moucher kunne klippes ut i forskjellige størrelser og fasonger. Å bruke alt for mange moucher på  en gang (flere enn 3) var ansett som dårlig smak og var forbeholdt kurtisaner.
Tenner
Råtne tenner var en alminnelig problem på 1700-tallet. Barbere, som også funksjonerte som tannkirurger, begynte å lære mer og tannprotesering og tanntransplantasjon. De som mistet tennene sine kunne få tannproteser laget av gull, porselen og tre.
1700-talls porselenprotese brukt av erkebiskop av Norbonne som døde i 1806.
.
Tanntransplantasjon var kanskje verdens tidligste organhandel. Fattigfolk, som ikke hadde annet å selge, solgte sine tenner til de rike for å tjene litt penger. Ingrepet ble utført av kirurger som trakk ut dårlige tenner og erstatted dem med friske donortenner fra personer som var nødt til å selge dem på grunn av sin ekstrem fattigdom.
 
Thomas Rowlandsons karikatur "Tanntransplantasjon", slutten av 1700-tallet.
.
De som var litt mer renslige enn andre utførte en form for tannstell. Man brukte klut for å gni tennene og tannkjøttet med, det ble også brukt ulike typer pulver og kritt for å fjerne belegg og gjøre tennene hvitere. Kanel, honning, appelsinskall og andre velduftende og velsmakende ting ble brukt mot dårlig ånde.
De som vil oppleve 1700-talls tannstell kan finne et tidsriktig pulver for tannpuss på denne nettside. På samme nettside finnes det også parfumert ansiktspudder, som heldigvis ikke inneholder tungmetaller og er sikkert trygg til å brukes.
Lepper
Parfumerte leppepomader ble laget av animalsk fett, voks, duftende oljer, og røde pigmenter som karmin. 
Rouge
1700-talls adelige damer måtte ha blek hud, samtidig som det var "inn" å se frisk ut, som en roseknopp. For dette formålet ble det brukt rouge og leppepomade som skulle kontrasterte med det hvite "foundation". 
1748. Marc Nattier. madame de Pompadour (1721-1764).
.
1758. Francois Boucher. "Madame de Pompadour at her dressing table", Fogg Art Museum, Cambridge. Marquise de Pompadour legger rougen (som trolig har pudderkonsistens) med en liten kost. Ved speilet ligger det en aplikator for ansiktspudder og pudderboks. På hennes høyre hånd bærer hun et perlearmbånd med en Louis XV camee-profil, som demonstrerer hennes status som "matresse en titre". På dette maleriet er hun bare 37, hun ser ung og frisk ut,  men Bouchers maleriet bedrar. Allerede på denne tiden var madame de Pompadour plaget av migreneanfall, pustevansker, hetetokter, hjertebank og hun raste ned i vekt. Hennes hud var egentlig rynkete og "tørr som tre", ifølge marquis d'Argenson. Hun forsøkte å skjule det under tykt lag med hvit ansiktsmaling og rouge. Hun døde i en alder av 42 av en lungesykdom.
.
Rouge ble produsert både i fast og flytende form (pudder og flytende pigmenter) og var ikke så farlig som den hvite ansiktssparkelen. Rougen innehold for det meste naturlige pigmenter, altfor sterke for å kunne brukes alene og de var derfor blandet med andre stoffer.  Blant annet rødvin ble brukt for å lage flytende rouge som kunne påføres på kinnene med en bomullklut.
Mengder av "roser i kinnene" var avhengig av sosial status og personlig smak. For eksempel, blant fine "ladies" var det moveton  å bruke rouge under øynene fordi det ga blikket altfor sensuellt utrykk.
Øyenbryn
Kraftige øyenbrin var enhver kvinners drøm. Damer brukte velduftende pomader for å gi øyenbrynene en fin form og sværte for å gjøre dem mørkere.

"The Duchess" 2008.

De som ikke hadde Keira Knightly-øyenbryn fra naturens side, brukte å lime på falske øyenbryn av museskinn eller brukte musehår for å gjøre  egne øyenbryn tykkere.
Sosial aspekt
Hvitt ansikt, røde kinn og lepper var tegn på at man tilhørte de priviligerte. Men senere på 1700-tallet før så tydelige visuelle forskjeller mellom over- og underkalssen begynte å viskes ut. Noen historikere mener at nettop bruk av sminke og motegallskap (satt i gang av Marie Antionette) var noen av årsakene. Underklassens kvinner (og menn) apet etter overkassen mer og mer både i klesstil, frisyrer, parykker og sminkebruk. Ifølge en samtidig memoarist, det var etterhvert umulig å skille en hertuginne fra en prostituert fordi alle kledde seg og sminket seg likt. Marie Antoinettes egen frisør, Leonard, var opprinnelig fra bygda i Gascon, men etter sin suksess hos dronningen begynte han å kle og oppføre seg som adelig. Han våget til og med å bruke sko med rød-malte hæler, som bare adelige herrer hadde lov å gå med, og var ofte tatt for å være marquis.
"Toilet of Flora" - en bok med masse spennende oppsktifter for de som vil prøve å lage 1700-talls kosmetikk hjemme.
Toalettbord, midten av 1700-tallet, Russland.
Skrin med toalettsaker, 1743-1745, Frankrike.

onsdag 2. september 2009

Robe a la francaise

Kjært barn har mange navn: "robe a la francaise", "robe Watteau", "contouche", "robe battante", "robe innocente", "robe volante", "sacque back", "pet-en-l'air"... De er noen av mange varianter av samme type damedrakt, som regjerte motebildet nesten hele 1700-tallet. Felles for dem er at stoffet på ryggen var drappert i lange elegante folder som hang fra skuldrene og ned.
Årsaken til at den blant annet heter "robe Watteau" (Watteaus kjole) er at den franske kunstneren Antoine Watteau (1684-1721) angivelig likte å male den. Egentlig fant jeg påfallende få Watteau-malerier med "robe a la francaise" på. Men navnet lever fremdeles, og "robe Watteau" fortsetter å inspirere slike klesdesignere som Vivienne Westwood. Her er en evig feminin "Watteau kjole" fra hennes kolleksjon fra 1996:
Vivienne Westwood, 1996 vår/sommer
.
"Robe a la francaise" utviklet seg fra morgenkåpe som var i bruk tidligere på 1600-tallet, og rundt 1715 ble den til "robe volant" (flygende kjole), som hang løst rund livet over en vid rund skjørt (petticoat) og hadde en klokke-fasong.
1728. Nicolas Lancret. "Le jeu de colin-maillard". En typisk "robe volant" i rødt.
.
1729 Robe volant
.
Moten rundt 1730 krevde smalere midje, og kjolene ble mer ettersittende, som den blå kjolen på dette maleriet fra 1731 (kjolene i hvit og rosa er enda av den gamle stilen). Skjørtene ble etterhvert flatere foran og bak samtidig som de ble videre over hoftene:
1731. J.F.Troy "La declaration de l'amour".
.
I ca 1740 blir kjolen enda mer ettersittende, og "robe a la francaise" som vi kjenner den blir født.
1742. Francois Boucher. "La Toilette"
.
1759. Francois Boucher. Marquise de Pompadour
.
1740-1770 England
.
1740s. Mulig tysk.
.
"Dangerous Liaisons" 1988
.
Det fantes mange forskjellige varianter av "robe a la francaise":
Åpen kjole (med overkjole bestående av bodice og overskjørt, falsk front (stomacher eller compere), som var festet til kjolen med nåler eller hekter) og skjørt (petticoat). Stomachere var kjolens midtpunkt og var rikt pyntet med broderier, paljetter, perler, blonder og silkebånd.
Åpen kjole med brodert stomacher.
.
1700-talls stomachere med broderi
.
1749. Jean Baptiste Perronneau. "Madame de Sorqainville". Robe a la francaise med dekorativ silke-snøring foran.
.
1765. Stomacher med kaskade av sløyfer i samme stoffet som kjolen.
.
1755. Maurice Delatour. "Madame de Pompadour". Stomacher med kaskade av silkesløyfer.
.
1765. Robe a la francaise. Denne kjolen har "compere" - falsk front med knapper. Compere var to-delt og var ofte sydd fast på bodicen, slik at damene slapp å styre med nåler og hekter og kunne enkelt kneppe kjolen igjen.
.
Lukket kjole uten stomacher (der frontens halvdeler møtes i midten av bodice og festes sammen med nåler eller hekter)
(denne gråblå kjolen er fra Chenilles et papillons)
.
Robe a la francaise med lukket front.
.
Pet-en-l'air - er en kort variant av robe a la francaise. Overkjolen hadde jakke-lengde mens sjørten var omtrent ankel-lang. Denne stilen var populær i 1750-1770 og oppsto som reaksjon på "back to nature" filosofien, da turer i naturen kom på moten.
.
.
Senere på 1700-tallet ble det også laget "robe a la francaise" sydd som robe anglaise med tettsitende bodice der foldene ikke var drappert av samme stoffstykke som bodice og skjørt, men påsydd etterpå.

tirsdag 1. september 2009

Litt om korsettmakeri eller hva man gjør hvis man bor i Norge.

Da jeg bestemte meg for at det var på tide å slutte med platonisk kjærlighet for rococo og å gå fra det teoretiske over på det praktiske, sto jeg foran en aldri så liten prosjekt som måtte gjøres før alt annet - nemlig å sy et korsett! Åssen i huleste får jeg det til?! Etter mange timer internettsurfing satt jeg igjen med følelsen at en nybegynner kan bare glemme å sy det selv. Men jeg er ikke av den lettskremte typen, så jeg fortsatte å lete. Omsider bestemte jeg meg for dette korsettet fra Butterick:
Selv ikke "advanced" vanskelighetsgrad klarte å skremme meg vekk. Om en uke eller så fikk jeg den i posten. Men da jeg tok en tur til sy-butikken fant jeg ut at livet for korsettmakere i Norge var ikke lett. Det var nemlig ikke korsettstivere (beleine) å oppdrive! Rettere sagt, det var mulig, man kunne bestille de så kanskje de kom (skjønt uvisst når), og prisen på dem var 27 NOK for meter! Jeg trengte 13 meter, så etter et raskt regnstykke i hodet, gikk jeg hjem til dataen og fordypet meg i nettet igjen. Og da fant jeg en fransk nettbutikk som heter Alysse creations, og der var det plenty av alt som jeg trengte! Prisene er veldig greie også - fra 0,9 euro for meter plaststivere er ikke noe å klage på. Butikken anbefales på det varmeste, og selv om det meste er på fransk, det går fint an å orienetre seg der. Der har de også mønstere av korsetter og undertøy og  historiske kostymer.
Dette var resultatet av alt slitet (jeg tror jeg aldri bannet så mye i hele mitt liv som jeg gjorde da jeg sydde skråbåndet på de dumme festongene!:))))