Skjønnhet og kosmetikk på 1700-tallet

Det var overhodet ikke så lett å være en 1700-talls dame fra overklassen (eller herre, for den saks skyld). I tillegg for stive korsetter, kompliserte klesplagg og frisyrer som tok mange timer å sette opp, måtte man være riktig sminket og pudret. Damene og herrene fra overklassen måtte ha hvit hud som tegn på tilhørlighet til en priviligert klasse og på at de ikke måtte jobbe ute på jorden, som villainer. Fra slutten av 1600-tallet moten dikterte, at man skulle ha et ovalt porselenfarget ansikt med høy hvit panne, lang arisokratisk nese og mørke øyenbryn, røde kinn og lepper. Både menn og kvinner brukte sminke og parfyme, skjønt i forskjellig grad.
Ansikt - foundation og pudder
Datidens foundation var en sparkel-lignende hvit sminke som  inneholdt oxyder av bly, vismut subnitrat og kviksølv blandet med vann og egghvite. Denne sminken skulle dekke kosmetiske defekter og kunne legges i ganske tykt lag på huden. Ansiktspudder av talkum var også mye brukt, og var 1700-tallets svar på (nesten)ren mineralpudder. Den ble brukt både for å pudre ansiktet og décolleté. Talkum hadde imidlertid ikke samme dekkende effekt som "sparkelen". 

Huden under den tykke sminken pustet ikke, og på grunn av alle de giftige stoffene fikk man raskt hudproblemer - urenheter, arr, kviser og eksem, som i sin tur førte til mer sminkebruk for å dekke ujevnheter - og så videre i en ond sirkel.

I tillegg til banale kviser risikerte man å miste håret, tennene og få alvorlige lungeproblemer. Damer var bleke og besvimte i tide og utide både på grunn av trange korsetter, migrene og pustebesvær forårsaket av sminken. For tidlig død var heller ikke uvanlig.

Den berømte engelske skjønnheten lady Coventry (født Maria Gunning, 1733-1760) ble stadig advart av sin mann mot å bruke den blyholdige sminken. Advarslene ble ikke hørt og hun døde i en alder av 27 år.

1763. Joshua Reinolds. "Kitty Fisher og papagøye."

En av mest berømte courtisanene i London Kitty Fisher hadde forhold til mange rike aristokrater, blant dem også med lord Coventry, mannen til Maria lady Coventry. De to kvinnene har lenge vært bitre rivalinner. I 1766 Kitti Fisher giftet seg med John Norris, men døde bare noen måneder etter bryllupet.

Skjønnhetspletter - moucher

Moucher (små kunstige skjønnhetspletter av fløyel eller silke), innført av hertuginne av  Newcastle som levde på 1600-tallet, var først brukt for å dekke til kviser og kopparr, men forvandlet etterhvert til en moteaccessoir og flørteredskap. Det fantes til og med mouche-språk, som alle gallante damer og herrer var nødt til å beherske for å unngå skandaler utløst av en feilplassert mouche.

Francois Boucher. "Dame ved sitt toalettbord."

Skjønnhetsflekk mellom øyet og tinningen het "asassin" og betydde "lidenskap" på mouche-språket.

.

Moucher kunne klippes ut i forskjellige størrelser og fasonger. Å bruke alt for mange moucher på  en gang (flere enn 3) var ansett som dårlig smak og var forbeholdt kurtisaner.

Tenner
Råtne tenner var en alminnelig problem på 1700-tallet. Barbere, som også funksjonerte som tannkirurger, begynte å lære mer og tannprotesering og tanntransplantasjon. De som mistet tennene sine kunne få tannproteser laget av gull, porselen og tre.

1700-talls porselenprotese brukt av erkebiskop av Norbonne som døde i 1806.

.

Tanntransplantasjon var kanskje verdens tidligste organhandel. Fattigfolk, som ikke hadde annet å selge, solgte sine tenner til de rike for å tjene litt penger. Ingrepet ble utført av kirurger som trakk ut dårlige tenner og erstatted dem med friske donortenner fra personer som var nødt til å selge dem på grunn av sin ekstrem fattigdom.

 

Thomas Rowlandsons karikatur "Tanntransplantasjon", slutten av 1700-tallet.

.

De som var litt mer renslige enn andre utførte en form for tannstell. Man brukte klut for å gni tennene og tannkjøttet med, det ble også brukt ulike typer pulver og kritt for å fjerne belegg og gjøre tennene hvitere. Kanel, honning, appelsinskall og andre velduftende og velsmakende ting ble brukt mot dårlig ånde.

De som vil oppleve 1700-talls tannstell kan finne et tidsriktig pulver for tannpuss på denne nettside. På samme nettside finnes det også parfumert ansiktspudder, som heldigvis ikke inneholder tungmetaller og er sikkert trygg til å brukes.

Lepper

Parfumerte leppepomader ble laget av animalsk fett, voks, duftende oljer, og røde pigmenter som karmin. 

Rouge

1700-talls adelige damer måtte ha blek hud, samtidig som det var "inn" å se frisk ut, som en roseknopp. For dette formålet ble det brukt rouge og leppepomade som skulle kontrasterte med det hvite "foundation". 

1748. Marc Nattier. madame de Pompadour (1721-1764).

.

1758. Francois Boucher. "Madame de Pompadour at her dressing table", Fogg Art Museum, Cambridge. Marquise de Pompadour legger rougen (som trolig har pudderkonsistens) med en liten kost. Ved speilet ligger det en aplikator for ansiktspudder og pudderboks. På hennes høyre hånd bærer hun et perlearmbånd med en Louis XV camee-profil, som demonstrerer hennes status som "matresse en titre". På dette maleriet er hun bare 37, hun ser ung og frisk ut,  men Bouchers maleriet bedrar. Allerede på denne tiden var madame de Pompadour plaget av migreneanfall, pustevansker, hetetokter, hjertebank og hun raste ned i vekt. Hennes hud var egentlig rynkete og "tørr som tre", ifølge marquis d'Argenson. Hun forsøkte å skjule det under tykt lag med hvit ansiktsmaling og rouge. Hun døde i en alder av 42 av en lungesykdom.

.

Rouge ble produsert både i fast og flytende form (pudder og flytende pigmenter) og var ikke så farlig som den hvite ansiktssparkelen. Rougen innehold for det meste naturlige pigmenter, altfor sterke for å kunne brukes alene og de var derfor blandet med andre stoffer.  Blant annet rødvin ble brukt for å lage flytende rouge som kunne påføres på kinnene med en bomullklut.

Mengder av "roser i kinnene" var avhengig av sosial status og personlig smak. For eksempel, blant fine "ladies" var det moveton  å bruke rouge under øynene fordi det ga blikket altfor sensuellt utrykk.

Øyenbryn

Kraftige øyenbrin var enhver kvinners drøm. Damer brukte velduftende pomader for å gi øyenbrynene en fin form og sværte for å gjøre dem mørkere.

"The Duchess" 2008.

De som ikke hadde Keira Knightly-øyenbryn fra naturens side, brukte å lime på falske øyenbryn av museskinn eller brukte musehår for å gjøre  egne øyenbryn tykkere.
Sosial aspekt

Hvitt ansikt, røde kinn og lepper var tegn på at man tilhørte de priviligerte. Men senere på 1700-tallet før så tydelige visuelle forskjeller mellom over- og underkalssen begynte å viskes ut. Noen historikere mener at nettop bruk av sminke og motegallskap (satt i gang av Marie Antionette) var noen av årsakene. Underklassens kvinner (og menn) apet etter overkassen mer og mer både i klesstil, frisyrer, parykker og sminkebruk. Ifølge en samtidig memoarist, det var etterhvert umulig å skille en hertuginne fra en prostituert fordi alle kledde seg og sminket seg likt. Marie Antoinettes egen frisør, Leonard, var opprinnelig fra bygda i Gascon, men etter sin suksess hos dronningen begynte han å kle og oppføre seg som adelig. Han våget til og med å bruke sko med rød-malte hæler, som bare adelige herrer hadde lov å gå med, og var ofte tatt for å være marquis.

"Toilet of Flora" - en bok med masse spennende oppsktifter for de som vil prøve å lage 1700-talls kosmetikk hjemme.

Toalettbord, midten av 1700-tallet, Russland.

Skrin med toalettsaker, 1743-1745, Frankrike.